TV-anmeldelse «MILF of Norway»: Milflivskrise

Førtiåringer som kjeder seg. Utrolig nok ikke like skakt sjarmerende som det kunne ha vært.

onsdag 22. mai kl. 14:27

«MILF of Norway»
Norsk humordramaserie i åtte deler
Med: Mariann Hole, Trond Fausa Aurvåg, Kim Falch, Fridjof Beer Roland, Henriette Faye-Schjøll, John Emil Jørgensrud m.fl.
Regi: Rune Denstad Langlo
Manus: Cathinka Nicolaysen og Christian A. Owe etter en idé av Birgitte Bruusgaard og Jørn Berge Larsen
På Max tirsdag 21. mai

Tittelen kan få enhver til å lure. Men nei: Dette er ikke nok en realityserie om å være mest mulig drøy. Det er heller ikke her norsk drama går inn i sin nasjonalerotiske periode.

Lene (Mariann Hole) mister jobben samme dag som mannen Lars (Trond Fausa Aurvåg) oppdager at badet i Nittedal-eneboligen sliter. Siden Lars er forretningsadvokat med trang kontortrapp og primærinntekt fra jurdiske webinarer, er det åpenbart at familieøkonomien trenger ekstra fart.

Som en venninnespøk legger Lene ut bunadsbilde med bar pupp på en vovet bildedelingstjeneste. Og tenker ikke mer på det.

Før det plutselig ramler inn dollars fra menn med behov.

I et forsøk på å omfavne det virale mykporno-potensialet forteller ikke Lene dette til Lars. Hun hanker inn Emrik (Kim Falch) i rollen som coach/kreativ leder. Samtidig har Lars fått rapperen PM (Andre Eriksen) som kunde i en plagiatsak. Livet ser lovende ut.

Ja, og Lene og Lars har sønnen Mons (Fridjof Beer Roland) som ikke akkurat fungerer sosialt. Det får de ikke helt med seg.

De har nok med seg sjøl.

At «en får værra som en er» er den egentlig historien her. «Milf of Norway» (du trenger ikke google MILF om du ikke vet hva det er) er et humordrama om førtiåringer som ikke helt klarer å bestemme seg for hva det vil fortelle, og roter seg bort på kjedsomhetens landevei i sidefortellinger som ikke gir annen verdi enn å gjøre serien for lang.

Til og med hovedfortellingen til Lars er for såpete til at den blir interessant.

Synd, fordi den er full av fine, knirkete detaljer, sånn som at Lene leser det andre (altså ikke «Javisst før det ont») diktet av Karin Boye i en konfirmasjon. Samt at musikkpålegget nesten utelukkende er Grieg.

Rune Denstad Langlo («Nord», «Welcome to Norway») bruker fotograf Anton Österlund til å skape et nært og troverdig univers. Klippene går noen ganger litt kjapt videre, ofte klippes det nærmest midt i setninger. Men det er mye troverdig varme og glede i hvert eneste bilde, også på de kjipeste lokasjonene.

Dette er også takket være Mariann Holes evne til å løfte Lene-rollen til et eget troverdig begeistrings- og frustasjonsnivå.

Trond Fausa er, som alltid, god som keitete, lettfrustrert mann , men den som holder serien gående er Kim Falch («Evy og Alltid» og «Troll»). Rogalendingen strekker hvert lille mikrogram av rollen sin som entusiastisk coach, og er en av få karakterer man får ekte omsorg for.

Det er også rollefiguren hans Emrik som kommer med seriens beste råd: Når han analyserer siden til Lene, oppsummerer han kjapt: «Fin serie, da. Men mangler litt retning. Hvem vil du være?»

Dét sliter «MILF of Norway» også med.