Debatt: – Innfør «lakseskatt» på fjordturisme

Fjordene våre er et globalt knapphetsgode. Vi tar ikke godt nok vare på dem.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Er Norges reiselivsmodell utdatert og moden for revisjon?

Vår nyutnevnte statsråd med ansvar for reiseliv, Cecilie Myrseth, står overfor formidable utfordringer. Nylig hadde hun sitt første møte med fremstående representanter fra bransjens ledere.

På hennes pult venter en bunke saksdokumenter som forhåpentlig er stemplet HASTER. En utålmodig bransje venter spent på hvordan regjeringen vil behandle til dels sprikende, mer eller mindre velbegrunnede føringer som skal munne ut i en helhetlig, bærekraftig handlingsplan for norsk turisme.

I en fersk utgave av Travel News spør lederen for organisasjonen Norsk Reiseliv og tidligere Visit Norway-sjef, Per-Arne Tuftin: «Blir det noe ut av rapportene som skrives og beslutningene som tas?» Et godt, betimelig spørsmål.

Tidligere i år presenterte Myrseths forgjenger et «veikart» for reiselivsnæringen» som manglet både tidsrammer og rollefordeling. I realiteten liknet den mer på en uoversiktlig «løypemelding» uten de visjoner og budsjetter som kreves for å legge et eksistensgrunnlag for en foroverlent, bærekraftig turisme.

3. juni overleverte strategigruppen Reiseliv 2030, nedsatt av NFD og Innovasjon Norge sin rapport til næringsministeren med forslag til nye tiltak innen forskning og utvikling. Den var preget av forskningsprogrammer som kan ta årevis. Den tiden har verken Myrseth eller bransjen.

Fremdeles savnes bærekraftige forvaltningsplaner og regelverk for den norske turismens «akilleshæl»: Transport av besøkende til knapphetsgodene i en næring med forgreininger til alle kystsamfunn. Hvor er løsningene som skal finansiere bevaring av fellesgoder som fjorder, nasjonalparker og severdige økosystemer – tuftet på «føre var» og «forurenser betaler» – prinsippene?

Pr. i dag finnes heller ingen strategi for Norges raskest voksende turismesegment – cruisebransjen – reiselivets miljøversting. At den skaper overturisme-konflikter i møtet med små kystkommuner, er én sak. At myndighetene legger stein på byrden til små, sårbare kystkommuner, er verre.

Store cruiseskip er på kollisjonskurs med Hurdalsplattformen og de fleste av det grønne skiftets intensjoner.

Bare unntaksvis a) leverer big cruise marginale gevinster til samfunnsøkonomien når miljøregnskaper må gjøres opp, b) er dette segmentet forenlig med andre, mer bærekraftige former for reiseliv. og c) viser cruiserederiene vilje til å ta sin del av bruk- og vedlikehold.

At større trengsel i havner skaper «overturisme»-bivirkninger som gir Norge skraper i omdømmet, er også en reell kostnad som gjør at reisemålet, ikke rederiene, blir sittende igjen med regningen. Mens fortjenesten fordufter i offshore skatteparadis.

Intakte naturseverdigheter er og forblir Norges aller fremste konkurransefortrinn. Stadig mindre av transporten dit er på norske hender. Dr. Enric Sala, verdensberømt marinbiolog og forfatter, er norgesvenn og naturelsker. Som innehaver av den misunnelsesverdige tittelen «National Geographic Explorer in Residence» er han dypt bekymret over fjordenes fremtid.

– Hva holder dere på med der i nord? spør han i et intervju vist under Bergens Ocean Week nylig. Han undrer på hvordan vi kan bygge opp verdens største pensjonsfond, og samtidig være så uvøren med nasjonens naturkapital.

– Dere henger etter der hvor dere burde lede globalt, mener Sala, som bekymrer seg over at norske Unesco-steder langs kysten på Unescos verdensarvliste er stemoderlig behandlet og fortjener mer offentlig støtte.

Lite av Kystruten er i dag på norske hender. Også den er i faresonen. Ikke bare fordi både Havila og Hurtigruten sliter økonomisk, men også fordi den er offer for lokalpolitikkens skiftende vinder, som ofte blåser i retning av kortsiktige gevinster.

Direkte pinlig blir det hvis Norge skulle komme i en situasjon der staten med én hånd høster internasjonal applaus for 2026 vedtaket som stenger Unesco-fjordene ute for store cruisefartøy – mens myndighetene med den andre gir fritt leide til forurensende mega-skip i resten av fjordene. 

I flere av dem venter en cruise-lobby som har tjoret seg til en utdatert «jo flere, jo bedre»-formel som går på tvers av den bærekraftige reiselivsmodellen som Hurdalsplattformen er ment å fremme: «Klima og natur skal være en ramme rundt all politikk» heter det jo så vakkert der. Virkeligheten er en ganske annen.

«Norske aktører som har investert i grønne teknologier for utslippsfrie verdensarvfjorder, kan bli sittende igjen med svarteper», uttalte representanter for organisasjonene Zero og Maritime Cleantech til Teknisk Ukeblad i februar.

«Færre utredninger, flere beslutninger!» var omkvedet under Rosendalveko i fjor, hvor en uvanlig og forfriskende blanding av tverrfaglig ekspertise diskuterte vern av natur og kultur. Etterspurt – her også – et langt tettere multi-departementalt samarbeid om turismens presserende utfordringer på høyt plan.

Stadig flere etterlyser en revisjon av måten vi organiserer vårt reiseliv på. Både i EU-fora og i det internasjonale Havpanelets turismerapport finnes modeller (ansporet av koronakrisen) utviklet av destinasjoner som føler tidspresset sterkere enn her til lands.

Fjordene våre er et globalt knapphetsgode hvis verdi og egenart bare blir mer og mer ettertraktet – hvis vi tar godt vare på dem. Det gjør vi ikke.

I fjor innførte regjeringen på eget initiativ en ressursrente-skatt på oppdrett. Hvorfor ikke på fjordturisme? Også her oppstår en «super-profitt» som utenlandske rederier håver inn ved overforbruk av begrensede, sårbare fjordlandskap-ressurser.