Anmeldelse av «Dates in Real Life»

Ida (Gina Bernhoft Gørvell) er 25 og bor i kjelleren hos mamma. Der har hun oppholdt seg mens hennes jevnaldrende har tatt utdanning og begynt å kare seg ut i verden, og derfra har hun i tre år hatt en kjæreste på den andre siden av kloden. Han heter Marvin (Jacques Colimon) og bor i Sacramento, California.

Ida og Marvin har aldri møtt hverandre IRL (in real life). De omgås via sine avatarer i et virtual reality-spill à la «World of Warcraft», og har en form for sex over internett.

Stusslig, men bedre enn ingenting. Inntil Marvin en dag treffer en annen kvinne, Caroline (idrettsutøveren Birgit Skarstein i en både overraskende og overbevisende birolle), og får for seg at han har lyst til å gi livet utenfor gutterommet en sjanse.

Se Blåkkbøsters intervju med serieskaperen:

Han slår opp, og Ida kastes ut i det ukjente. Ida bestemmer seg for å date hun også. I den harde, virkelige virkeligheten. Hun har ingen aning om hvordan man gjør sånt. Men hun kan lære på YouTube, og får støtte av sine venner i VR-spillet.

Ida skjerper holdningen, kommer seg på en datingapp og tar de første skrittene ut i nattelivet.

Hun er som en alien som er falt til jorden. Men hun får seg sitt livs første date: Einar (Mathias Luppichini). Det er hans femtiende. Hun kysser ham, og sørger for å ta bilde av begivenheten. Ida gjør ikke dette fordi hun har lyst. Hun gjør det for å hevne seg på Marvin.

Et samuraisverd «manifesterer» seg i hånden hennes. «Krigerprinsessen» føler seg forbigående ovenpå. Følelsen varer aldri lenge, for Ida er grunnleggende sett på dypt vann. Hun har ingen livserfaring, og liker ikke den hun er. Hun er vant til å være en hjerne og to øyne bak VR-brillene og online. Ikke en kropp i den fysiske verden.

Men hun fortsetter å bryne seg. Utsetter seg for en snikfilmende pervo, en incel, en japansk synthwave-popstjerne og en kvinnelig dansk performancekunstner/selvskader. (Moderne typer, ja). Glemmer ikke Marvin. Men blir etter hvert mer opptatt av å oppdage seg selv. Er det mulig for henne å connecte? IRL?

Jakob Rørvik, født i 1980, var i mange år et navn det knyttet seg spesielt høye forhåpninger til i norsk film, inntil han omsider langfilm-debuterte med «Thomas mot Thomas (en sensasjonell teori om det ubetydelige livet i multiverset)» i 2022, og et godt stykke på vei innfridde forventningene.

Han er opptatt av sin egen tid (ikke alle norske regissører synes å være det), vitenskap, kunst og teknologien som ikke bare omgir oss, men langt på vei definerer livene våre. Og han er morsom. Vittig.

Spesielt den første halvdelen av «Dates in Real Life» slår en som noe mye mer idérikt enn den gjengse norske TV-serien for unge og unge voksne. Deler av den utspiller seg i den virtuelle verden, à la den norske dokumentaren «Ibelin», der Ida har venner som så digitalt kompetente som det er mulig å bli.

En av de mest betagende av dem, er Teen (Amund Sigurdssøn Karlsen). En tykk middelaldrende mann i Bayern som identifiserer seg som jente i tenårene med «utrolig utholdenhet på dansegulvet».

For hvorfor ikke? Det å kunne konstruere sin egen identitet, uavhengig av forutsetningene man er født inn i, er det mest forlokkende ved å forsvinne inn i den digitale boblen. Og gjør det vanskelig å komme ut av den.

IRL-Ida selv er en vrien karakter, ikke verdens største sjarmtroll. Einar er merkelig fjern. Fredrik (Philip Helgar) er en douchete klubbfyr som fortjente det han fikk. Alle disse har sine eiendommeligheter. Inkludert mamma (Heidi Goldmann).

Så kan det nok anføres, hvilket jeg herved gjør, at de siste par episodene liksom spinner i sine egne spor. At alt pratet om Ida versjon 1.7, 2.0 og 3.0 – i kontrast til den håpløst utdaterte «programvaren» i versjon 1.0 – blir repetitivt.

Det veies opp av en romantisk slutt, følelsen av at vi har sett noe originalt og bra, og ikke minst Gina Bernhoft Gørvells storartede, uredde innsats som Ida, jenta som måtte skremme seg selv til live. Hun kommer vi til å se mer til.