Løkberg-kronikk: Jeg legger hodet på blokka

Norge med Antonio Nusa og Erling Braut Haaland i spissen hadde levert det vi kunne forvente og vel så det hjemme mot Kasakhstan.

Vi satt egentlig bare og irriterte oss over at vi rotet bort to poeng i bortemøtet med samme lag, så stor klasseforskjell som det var.

– Det utenkelige hadde skjedd

Så begynte det plutselig å summe litt rundt oss på tribunene. Først noen, så litt flere. Jubel, uten at noe som helst skjedde nede på matta.

Som ild i tørt gress spredte nyheten seg om at det nesten utenkelige hadde skjedd.

Slovenia utlignet i Østerrike.

Dette er da ikke mulig, tenkte vi. Norge skal da ikke ha disse fordømte marginene med seg når vi trenger det som mest.

Så ventet et ulidelig spennende lite kvarter hvor de aller fleste på Ullevaal sluttet å følge med på hva Nusa, Jørgen Strand Larsen og de andre gutta drev med nede på gressmatta.

Sjelden har liveoppdatering fra en annen kamp i verden vært viktigere.

Det minnet meg om da jeg tolv år gammel var på Lerkendal. Siste serierunde i 2004.

Rosenborg hadde gjort jobben hjemme mot Lyn, men ringreven Kjetil Rekdal hadde sørget for at Vålerenga fortsatt hadde en del minutter igjen å spille på nettopp Ullevaal. Scoret Vålerenga ett mål til, gikk seriegullet til Oslo og ikke til Trondheim.

Vidar Riseth med krykkene hang over skjermen og ropte at dommeren måtte blåse av i Oslo. Han var nå byttet ut med Erling Braut Haaland som gikk hvileløst rundt på banen med en mobil i hånda.

Ola By Rise var nå Ståle Solbakken. Begge forsøkte å holde seg rolige, men man kunne se spenningen langt utenpå kroppen helt opp på tribunen. Det lykkes!

Som den gang kunne jeg, sammen med nesten 20 000 andre, slippe jubelen løs på tribunen.

For første gang på en halv evighet kunne også det norske herrelandslaget slippe jubelen skikkelig løs nede på Ullevaal-matta. Etter en lang æresrunde vinket Erling Braut Haaland hele gjengen en ny tur bort til svingen foran Oljeberget.

Dette var uten tvil et øyeblikk hele troppen ville ta vare på. En blanding av både glede og lettelse om hverandre. Solbakken kalte det surrealistisk. Antonio Nusa fikk sjokk, sa han.

En brutt barriere

Det vitner om en gruppe som ikke akkurat har fått fryktelig mange positive opplevelser de siste årene.

Men dette var en barriere brutt. Ja, det var «bare» Nasjonsligaen, men for et landslag som ikke har lykkes med noe som helst siden EM i 2000, var denne gruppeseieren utrolig viktig. En bekreftelse på at det faktisk er mulig å vinne noe.

En selvtillit og tro på at det faktisk kan lykkes, også for Norge.

Vi må for all del ikke ta av, og selvsagt ikke tro at vi er i VM på grunn av
dette, men du verden for en opptur.

Samtidig gir dette oss grobunn for berettiget tro på mesterskap i nærmeste fremtid. Så positive er konsekvensene av gruppeseier.

Med all sannsynlighet er vi sikret en ekstra sjanse til å komme oss til USA, Canada og Mexico i mars 2026 grunnet dette.

Det er en trygghet å gå inn i den ordinære kvalifiseringen med.

Opprykket til nivå A i Nasjonsligaen er for meg nesten viktigere. Kamper mot de aller fremste nasjonene i Europa. England, Italia, Frankrike, Tyskland, Portugal, Spania, blant annet.

Og Norge.

– Ventetiden er snart over

Det er disse referansene vi trenger for å kunne ta det neste steget, og komme oss inn i et stort mesterskap igjen.

Med en blanding lett gledesrus og analytisk tilnærming, kan jeg slå fast at ventetiden snart er over. For dette laget har enda bare vist litt av hva som bor i dem.

Denne høsten har Martin Ødegaard vært borte i over halvparten av kampene og Oscar Bobb har ikke vært med i det hele tatt.

Prøv selv!

Hva gjør egentlig Ståle Solbakken med laguttaket den dagen alle er friske? Du kan prøve å ta ut laget selv, det er ingen enkel øvelse. Ståle Solbakken står overfor et voldsomt luksusproblem!

Det store ankepunktet har vært forsvarsspillet, spesielt i og rundt egen sekstenmeter, men denne høsten har Norge faktisk kun sluppet inn syv mål på seks landskamper.

Fire av disse på de skrekkelige tjue minuttene i Østerrike. Den trenden er veldig positiv, og dette til tross for skadeproblemene på sentrale spillere bak i banen.

Kristoffer Ajer har kun vært med på en av tre samlinger, og i den viste han at han kan bli den midtstopperen Norge trenger. Han er heller ikke mer enn 26 år gammel.

Legger hodet på blokka

Til alle dere som fryktet at spillere som Martin Ødegaard og Erling Braut Haaland kunne ende opp med å aldri representere Norge i et stort mesterskap, frykt ikke.

VM i 2026 blir tøft å komme seg til, men fremstår ikke lenger som utopi. EM 2028 spilles i Storbritannia og Irland.

Jeg har allerede booket bobil og planlagt tur.

Der kan jeg garantere norsk deltagelse.