(+) Bonnier-endring skaper uro i Sverige: Men kunne det skjedd i Norge?

I august meldte det svenske mediekonsernet Bonnier News at
de deler konsernet inn i to nye områder. B2B og B2C. Hensikten var å øke
tempoet i konsernets transformasjon med fokus på forenklet struktur.

B2B skal ledes av Peter Fellman, tidligere sjefredaktør i
Dagens Industri, mens B2C ledes av sjefredaktør i Dagens Nyheter, Peter Wolodarski,
som skal beholde jobben i Dagens Nyheter.

Men endringen gikk ikke upåaktet hen. I konsernets avis
Expressen reagerte de ansatte på at avisen havner under Dagens Nyheter. Dette betyr
at avisens sjefredaktør Klas Granström må rapportere til DN-sjef Peter
Wolodarski.

Også konkurrenten Aftonbladet, som eier av Schibsted,
reagerte på strukturen, og påpekte at dette gjorde det umulig for Expressen å
skrive kritiske saker om DN.

Expressen har tidligere blant annet skrevet om en DN-journalist
som hadde tilknytning til en gjengkriminell i Foxtrot-nettverket.

 Selv uttaler
Wolodarski at han ikke vil samarbeide med Expressens redaksjon.

Men kunne dette skjedd i et norsk konsern? Kunne Aftenposten–redaktør
Trine Eilertsen bli leder for en avdeling i Schibsted samtidig med redaktørjobben,
mens VG-redaktør Gard Steiro rapporterte til henne.

– Kunne fått uheldig utslag

Medieforsker Tellef S. Raabe sier til Medier24 at organiseringen
i Bonnier er uheldig.

– Det er tydelig at
organiseringen i Bonnier har møtt mye motstand internt, og det er vanskelig å
se for seg at en lignende organisering kunne vært gjort i et norsk aviskonsern
uten at det ble møtt med mye motstand, sier Raabe.

Raabe legger til at oppdelingen til Bonnier News, i B2B og
B2C, ikke er unaturlig organisatorisk.

– Mange konsern organiserer underselskap etter
forretningsområde eller størrelse. I Amedia er «storbyavisene» og Nettavisen
underlagt samme regiondirektør, og i «gamle» Schibsted ASA skilte man mellom
«abonnementsaviser» og «freemium-publikasjoner».

– Men hvis Schibsted skulle
organiserte seg slik, med Free-site og abonnementsaviser, kunne Trine EIlsertsen
hatt ansvaret for abonnementsavisene, mens Kjersti Sortland i Aftenbladet og
Trond Olav Skrunes i BT rapporterte til henne?

– Intensjonen ville vel være å styrke
forretningsutviklingen, men en slik organisering kunne fått uheldige
utslag. Med enledermodell er det ikke alltid like lett å skille mellom
butikk og journalistikk. Publikasjoner i samme konsern skal kunne
skrive kritisk om hverandres journalistikk. Aftenposten skal kunne
skrive kritisk om VG og motsatt.

Et eksempel på det er under Bar Vulkan–saken. Da skrev
Medier24 at Aftenposten-journalister ikke fikk lov til å dra på nachspiel på SKUP-konferansen, fordi  de dekket VG-saken. 

– Skal gjerne ha ulik redaksjonell dekning 

I sommer gjorde Amedia endring i de største avisene i
konsernet. Flere av de har frem til nå hatt toleder-modell. Daglig leder har samtidig
hatt jobben som regiondirektør i sin region. Nå blir de kun regiondirektører.

I tillegg har både de og Polaris Media prosjektredaktører i
Trøndelag, i form av henholdsvik Kim Riseth og Bjørn Lie Rønningen. Begge to er
tidligere sjefredaktører, men er nå en hjelper for alle avisene i sin region.

Men kunne de gjort den jobben, og
samtidig vært sjefredaktør?

– Det er en interessant
problemstilling, men det å være sjefredaktør ett sted og overordnet direktør for
flere titler som potensielt dekker samme sakskompleks, er utfordrende. Erfaring
og kunnskap kan overføres mellom lignende publikasjoner uten en slik formell
kommandolinje.

Han legger til at det er viktig at man
sikrer et godt samarbeid internt i konsernstrukturen, og at man ser på
muligheten for positive synergier i konsern.

– «Søsteraviser» trenger ikke være
skarpe konkurrenter på forretningssiden, men de skal gjerne ha ulik
redaksjonell dekning og politisk profil, sier Raabe og legger til:

– Da er det uheldig om en ansvarlig
redaktør skal rapportere til en annen ansvarlig redaktør, selv om det på
papiret skulle avgrense seg til det rent kommersielle.