Meninger: Vi har råd til å bruke mye på alt. Akkurat nå.

Det er alltid lettere å se særheter utenfra. Og denne uken kom rapporten fra en utenlandsk tenketank som har gransket Norge. Sammenlignet med andre land, ligger vi høyt på nær sagt alle områder.

I Norge brukes mye penger. Mye. Og stadig mer

Velferdsstaten er stor, og statens utgifter er deretter. En av tre nordmenn jobber i det offentlige.

Men da OECDOrganisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling. Har 38 medlemsland inkludert alle de nordiske landene. la frem en rapport om norsk økonomi torsdag, var kritikken av norsk økonomistyring likevel slapp: Dere har jo råd til dette.

Norge er ikke i noen luksusfelle-situasjon. Takket være olje- og gassnæringen tjener vi mer enn vi bruker. Vi har rikelig med penger på bok.

Å bruke mye på alt er også et bevisst politisk valg.

Men – budskapet om at staten bruker veldig mye penger må vi ta inn.

Listen over områder der Norge er annerledeslandet i pengebruk, er en ganske artig reise gjennom den politiske debatten de siste årene. Man skjønner hvorfor det er blitt sånn.

Det er da voldsomt så mange små kommuner Norge har, peker OECD-rapporten på. Det det kunne være mulig å spare inn litt hvis de var større, slik andre land har gjort?

Jo da. Er det noen som er klare for en ny kommunereform, folkens? Takk, men nei takk. Valget om å opprettholde et vell av små kommuner ble tatt i våken tilstand.

På samferdselsfeltet mener OECD at investeringene i vei og bane ikke gir maksimal nytte med tanke på hvor dyre de er. Jepp, det er helt korrekt. Men det kommer også litt an på hva man mener med nytte.

En studietur til Vestlandet kan oppklare litt av hva som har skjedd. Fjellsider som raser over vei og togskinner har for eksempel skjøvet samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter som Hordfast ned på prioriteringslista.

Ingen land i OECD bruker mer penger på støtte til landbruket. Siden Arbeiderpartiet og (ikke minst) Senterpartiet inntok regjeringskontorene i 2021, har også pengebruken på landbruk økt kraftig.

Åpenbart er dette villet politikk. Ikke nødvendigvis en politikk det er full konsensus om, men det er et politisk valg å legge vekt på andre enn økonomiske verdier i landbrukspolitikken.

Pengebruken er som den er fordi velgerne har stemt det frem. Går det over styr, kan vi ikke bare skylde på politikerne. Vi har villet ha mye til alt.

Men det kan ikke fortsette.

Selv om norsk økonomi antagelig er på vei oppover, er det ikke fullt så lystig på lang sikt. Inntektene fra olje- og gassnæringen vil høyst sannsynlig gå nedover.

Politikernes handlingsrom blir mindre.

Vi er nødt til å bruke mye mer penger på forsvar. Å trygge demokratiet må komme først. I tillegg vil flere eldre og mer klimatilpasning kreve sitt.

Da kan vi ikke være annerledeslandet på absolutt alle utgiftsposter i årene som kommer.

Det området der Norge virkelig skiller seg ut fra sammenlignbare land, inkludert land som Finland, Sverige og Danmark, er sykelønn. Til forskjell fra saker som gjerne dukker opp når man diskuterer hvilke offentlige utgifter som kan kuttes, som støtte til sære kunstprosjekter, utgjør dette store, store summer.

Sykelønnen er et eksempel på at vi har noen velferdsordninger som er særdeles rause.

Skal det brukes penger på nye velferdsgoder, som tannhelse, gratis SFO eller høyere barnetrygd, må slike store utgiftsposter opp til diskusjon. Ikke symbolsaker som ikke monner.

Og det er ikke rart at politikerne helst unngår å snakke om å kutte i velferdsgoder. En debatt om sykelønnen har så vidt piplet frem denne uken. Da statsminister Jonas Gahr Støre kommenterte saken, uttalte han følgende: «Hvis du blir syk i Norge, skal du ikke straffes økonomisk av det».

Det er ikke en invitasjon til en åpen debatt akkurat.

Hvis man med straff mener lavere inntekt, så er slik straff en del av systemet allerede i dag. Uføre får 66 prosent av inntekten de hadde før de ble syke.

Og vi kan «straffe» syke veldig mye før vi engang nærmer oss hva andre land bruker på dette.

Det er våre penger. Politikerne vi velger bruker dem på vår ordre. Mens arbeidstagerne har opplevd reallønnsnedgang, har staten blitt feitere.

Slik pengebruken har økt, er det underlig at det så stor konsensus i norsk politikk. Det finnes jo en alternativ fremtid, der balansen mellom offentlig og privat ser noe annerledes ut. Der skattene er noe lavere og utgiftspostene er tatt bitte litt ned.

Men det trolig friskere diskusjoner om forbruk i et gjennomsnittlig ekteskap enn det er i norsk politikk.

Det er ikke et sunnhetstegn.